Det skulle altså bare være et budsjettmøte. Et helt ordinært kommunalt ritual, der tall skal stemme, tiltak skal forklares, og alle later som om de egentlig forstår Excel. Men dette er Steinkjer, og her nøyer vi oss ikke med kjedelige møter. Her går vi rett på helaftens underholdning, komplett med dramatikk, forviklinger og improvisasjon. Og ja — dette er ikke fiksjon. Dette er basert på den helt ekte forestillingen som utspilte seg i kommunestyresalen i desember 2025. Dermed var «Sirkus Steinkjer» i gang — før noen rakk å kjøpe popcorn eller be om refusjon.
For det er noe eget med et kommunestyre som sitter og kverner på forslag til langt på natt, mens kaffetrakteren for lengst har tatt ut sykemelding. Ifølge Trønder-Avisa var møtet så langt at det nesten kunne fått støtte fra Kulturrådet som scenekunst. Og velgerne sitter igjen og lurer: Er ikke budsjetter bare tall?
Jo da. Men tallene i Steinkjer oppfører seg som sirkusdyr: De løper i ring, nekter å lystre, og ingen er helt sikre på hvem som egentlig holder pisken — eller om den i det hele tatt finnes.
I teorien er budsjettprosessen enkel: Kommune direktøren legger fram et forslag, det sendes gjennom råd, utvalg og formannskap før kommunestyret får siste ord. I praksis er det mer som en stafett der alle løper i hver sin retning, men likevel insisterer på at de er på samme lag. Det er nesten rørende, på en litt trist måte.
Når økonomien strammer seg, blir dramatikken ikke mindre. Da blir hver krone en hovedrolleinnehaver, og hver tjeneste en potensiell tragedie. 15 rektorer gikk til og med ut og slo alarm om bemanningskutt — og når rektorer roper, da vet du at det brenner. De er tross alt vant til å håndtere både bråkete elever og bråkete foreldre, så terskelen ligger omtrent på nivå med Nordsjøen.
Og midt i dette står politikerne, som linedansere uten sikkerhetsnett. Noen vil kutte. Noen vil ikke kutte. Noen vil kutte litt, men helst på noe som ikke finnes. Det er som å se en tryllekunstner trekke kaniner opp av hatten, bare at kaninene heter «effektiviseringstiltak» og hatten er tom, hullete og sannsynligvis kjøpt på tilbud.
For publikum — altså oss — kan det hele virke kaotisk. Forslag som kommer og går, voteringer som må tas om igjen, og utsettelser som får deg til å lure på om kommunestyret egentlig bare prøver å slå sin egen rekord i møtetid. Men bak kaoset ligger en demokratisk prosess. En veldig, veldig tålmodighetskrevende prosess. Men dog en prosess — i den samme betydningen som en bil uten hjul fortsatt teknisk sett er en bil.
Kommune direktøren har også vært tydelig på at mye av utfordringene ikke er selvforskyldt. Demografien peker nedover, utgiftene peker oppover, og inntektene peker på ferie. Det er ikke bare Steinkjer som sliter — det er bare her vi har valgt å gi det et navn, en plakat og en ekstra forestilling.
Og kanskje er det greit. For når tall møter politikk, blir det drama. Når drama møter tidspress, blir det sirkus. Og når sirkus møter Steinkjer, blir det en helaftens forestilling med gratis inngang og ufrivillig publikum.
Så ja — det er støyete, rotete og tidvis uforståelig. Men det er også et tegn på at demokratiet lever. Og i Steinkjer lever det så godt at man nesten kunne vurdert å søke spillemidler. Kanskje til og med turnéstøtte.
