Det finnes mange ting som forener oss nordmenn. Langrenn, værprat, og den dype, nesten religiøse respekten for stillhet. Men én ting slår alt: kø.
Ingen vet helt hvem som bestemte det, men kø er blitt en nasjonal livsstil. Vi står i kø på butikken, på apoteket, på kaffebaren – og noen ganger havner vi i kø helt uten å vite hvorfor. Likevel står vi der. Tålmodige. Pliktoppfyllende. Litt sure, men stille.
Kø uten mål og mening
Har du noen gang stått bak to personer i butikken, sett at kassa ved siden av er helt tom – og likevel blitt stående? Selvfølgelig har du det. For hva om det er en grunn til at den er tom? Kanskje kassa er stengt? Kanskje den ansatte er på vei? Kanskje det er en test, og den som bytter kø taper?
Nei, tryggest å bli. Du har allerede investert to minutter av livet ditt. Å gi opp nå føles feil.
Den passive-aggressive køsamtalen
Nordmenn snakker sjelden i kø. Men når vi gjør det, er det nesten alltid i form av en kommentar til universet:
– «Jaja… det går vel fort dette.»
– «Det er vel bare én som jobber her i dag, ja.»
Dette er ikke klaging. Det er ikke smalltalk. Det er et stille nødbluss, sendt ut i håp om at noen – hvem som helst – skal forstå smerten.
Køen som sosialt eksperiment
Kø er også stedet der vi tester grensene for sosialt mot. For eksempel:
Hva gjør du når noen sniker? Svaret er enkelt: ingenting. Du ser litt ekstra hardt på handlekurven deres, sukker forsiktig, og tar det opp senere hjemme.
– «Det var en som snika i køen i dag.»
– «Gjorde du noe?»
– «Nei, men jeg tenkte mye på det.»
Et folk formet av kø
Kø har lært oss tålmodighet. Kø har lært oss selvkontroll. Og kø har lært oss at rettferdighet eksisterer – så lenge nummerlappen fungerer.
Så neste gang du står der, med handlekurven litt for tung og håpet litt for tynt: Vit at du ikke er alene. Du er del av noe større.
En kø.
