I mange norske lokalsamfunn er det ikke lenger kommunen som først møter mennesker i krise. Det er frivillige. Matposer deles ut i menighetssaler, ensomme eldre får besøk av ildsjeler, og barn får fritidstilbud gjennom dugnadsbaserte ordninger. Alt dette skjer parallelt med – og til dels i stedet for – offentlige tjenester.
Utviklingen er tydelig: Frivilligheten har gått fra å være et supplement til å bli en bærebjelke i velferdshverdagen for mange. Økte levekostnader, høyere renter og strammere kommunebudsjetter har ført til at flere trenger hjelp, samtidig som offentlige tjenester får mindre handlingsrom. Resultatet er at frivillige organisasjoner opplever både økt etterspørsel og større ansvar.
Organisasjoner som Røde Kors og Frelsesarmeen melder om flere som ber om mat, hjelp til regninger eller sosial støtte. Det gjelder ikke bare de som tradisjonelt har stått utenfor arbeidslivet, men også barnefamilier, uføre og mennesker i full jobb.
Når hjelpen blir tilfeldig
Frivillighetens styrke er nærhet, fleksibilitet og engasjement. Samtidig er den også sårbar. Tilbudene varierer fra sted til sted, avhengig av hvem som stiller opp og hvor mye tid de har.
Der det finnes sterke frivillige miljøer, kan hjelpen være omfattende. Andre steder finnes det lite eller ingenting. Det betyr at tilgangen på støtte i praksis kan bli et spørsmål om postnummer – ikke rettigheter.
Dette utfordrer et grunnleggende prinsipp i den norske velferdsmodellen: lik tilgang til hjelp, uavhengig av hvor du bor.
Et offentlig ansvar som skyves nedover
Ifølge Statistisk sentralbyrå har frivillig innsats i Norge økt over tid, særlig innen helse- og sosialfeltet. Samtidig har flere kommuner redusert åpningstider, tilbud og bemanning i lavterskeltjenester.
Når frivillige må dekke hullene, oppstår et dilemma:
Er dette et uttrykk for et sterkt sivilsamfunn – eller et tegn på at det offentlige ikke strekker til?
Flere forskningsmiljøer peker på at frivillighet ikke bør brukes som erstatning for lovpålagte tjenester. Når den likevel gjør det, kan det skape en normalisering av midlertidige løsninger som i realiteten er blitt permanente. Bak engasjementet ligger ofte enkeltpersoner som bruker kvelder, helger og egne ressurser for å hjelpe andre. Mange rapporterer om slitasje, dårlig samvittighet når de ikke strekker til – og et press som tidligere lå hos profesjonelle tjenester.
Frivillighet bygger på frivillighet. Når ansvaret blir for stort, risikerer man at bærekraften forsvinner.
Et varsko – ikke en kritikk
Dette er ikke en kritikk av frivillige organisasjoner. Tvert imot viser de et samfunnsengasjement Norge har all grunn til å være stolt av. Men utviklingen fungerer også som et varsko.
Når frivilligheten blir siste sikkerhetsnett, er det et signal om at det første nettet har fått større hull.
Spørsmålet er derfor ikke om frivillige gjør en uvurderlig jobb.
Spørsmålet er hvor grensen går – og hvem som egentlig har ansvaret.
