Vi forlater Hunnebostrand med stødig kurs nedover bohuslen kysten. Vi tar snarveien gjennom Sotekanalen, men der er det ikke lov å seile. Det gode med seilbåt er imidlertid at vi kan «mottre» når vi vil og seile når det passer seg.
Sotekanalen ble bestemt bygget alerede i 1913, men det drøyde ut i tid, ikke et ukjent fenomen også i Norge, byråkratiet skal si sitt selv om Riksdagen/:Stortinget har vedtatt.
I 1935 klipper kronprins Carl Gustav snoren og den 4.8 km lange kanalen blir åpnet. Den har svingbar og åpner for seilbåter når brovakt ser at det er båter i kø. Motorbåter på normal størrelse og uten fleskebalkong i 4. Etasje går greit under broen. Tanken var å spare sjøfolk for å gå utenfor og på soteskär i dårlig vær.
Det nesten litt surrealistisk å kjøre midt i et landbruks areal med kuer gressende noen meter fra båten. Tankene går, takknemlig, til flere hundre arbeidsledige steinhuggerne som ble brukt i dette sysselsettings tiltaket.
Kanalen tar slutt og vi passerer Kungshavn og Smögen før vi forsøker å sette seil. Veldig lite vind setter tålmodigheten på prøve. Etter et par timer i 3 knop, fyrer vi jernhesten tar ned seil og jakter på raskeste vei til Fiskebäckil, her har ingen ombord vært tidligere og vi gleder oss til å se dette tettstedet tvers over fjorden for Lysekil.
Havnekapteinen møter oss i ribben og anviser plass, en service vi setter pris på og oppfordrer alle havner å ha en slik tjeneste. Her er de ankerline som i veldig mange svenske havner, det gjør livet mye enklere når du skal parkere.
Havneavgiften er på SEK 470 inkludert landstrøm.
Vi går forventningsfulle i land for å se på tettstedet. Det viser seg å være en restaurant og Volvo penta verksted/ slipp. Verkstedet har vi ikke brukt for, men restauranten ser virkelig innbydende ut med blide servitører innleid for sesongen.
Vi ser etter matbutikk, den ligger en drøy kilometer fra havnen innover i landet. «Tempo» må være noe av det samme som «Joker» i Norge, men utvalget er ufattelig mye større. Jordbær og litt påfyll av proviant havner i posen før vi trasker mot havnen igjen.
Vi spiser på Slipens restaurant og bar. Det viser seg at baren har Europas største utvalg av whisky. Det er helt utrolig å se så mye flasker utstilt i absolutt alle prisklasser.
Amundsen bestiller et rekesmørbrød og jeg en biff. Det angret jeg på når jeg så Amundsens smørbrød og min lille biff. Ikke noe å si på smaken, men for en voksen sulten kar som er vant til å spise seg mett offshore, var det rett og slett for lite mat. Jeg får resten av Amundsens rekesmørbrød og blir mett nok. Rødvinen ble en Valpolisella Ripasso, Murari. Vi drakk den opp som gode nordmenn gjør, vi er nøye med alkohol, men vi bestiller ikke den igjen. Ingen av oss er vinkjennere og vinen var helt sikkert slik den skulle, men ble for «besk» for oss, men ned gikk den.
Vi bestemmer oss for å bli også dagen etter siden det er meldt opp mot storm i kastene.
Det ble full krise ombord da bryterpanel var strømløst. Vi igangsatte planer for å kontakte verksted. Etter å ha sjekket alle mulige sikringer, automatiske og ikke. Panelet ble koblet fra og til, ledninger ble prøvd om de var løse men feilen var ikke å spore. Amundsen mente det var når det ble støvsuget det skjedde. Vi gir opp og ringer «seil med Larsen» som har byttet batteripakken til litium i år og oppgradert med DC/DC slik at vi kan lade og bruke mye strøm og lade med sol, aggregat, motor og landstrøm. Begynte å bli litt lettere varm i topplokket. Larsen er ikke gamle karen og like rolig som en gamlis. Han spurte helt rolig om hovedbryter’n var avslått ved en tilfeldighet? Oppoppps…det var den, støvsugern har fast plass der. Flaut måtte jeg innrømme at det enkleste var ikke i mine tanker en gang.
Vi har maks en time til Kærringø i morgentidlig, bord er bestilt på Pettersons Krog som er et must for farende fant.
Les om Kærringø og Pettersons krog en av de nærmeste dagene, eksklusivt for Riksnytts lesere.
Sotekanalen ble bestemt bygget alerede i 1913, men det drøyde ut i tid, ikke et ukjent fenomen også i Norge, byråkratiet skal si sitt selv om Riksdagen/:Stortinget har vedtatt.
I 1935 klipper kronprins Carl Gustav snoren og den 4.8 km lange kanalen blir åpnet. Den har svingbar og åpner for seilbåter når brovakt ser at det er båter i kø. Motorbåter på normal størrelse og uten fleskebalkong i 4. Etasje går greit under broen. Tanken var å spare sjøfolk for å gå utenfor og på soteskär i dårlig vær.
Det nesten litt surrealistisk å kjøre midt i et landbruks areal med kuer gressende noen meter fra båten. Tankene går, takknemlig, til flere hundre arbeidsledige steinhuggerne som ble brukt i dette sysselsettings tiltaket.
Kanalen tar slutt og vi passerer Kungshavn og Smögen før vi forsøker å sette seil. Veldig lite vind setter tålmodigheten på prøve. Etter et par timer i 3 knop, fyrer vi jernhesten tar ned seil og jakter på raskeste vei til Fiskebäckil, her har ingen ombord vært tidligere og vi gleder oss til å se dette tettstedet tvers over fjorden for Lysekil.
Havnekapteinen møter oss i ribben og anviser plass, en service vi setter pris på og oppfordrer alle havner å ha en slik tjeneste. Her er de ankerline som i veldig mange svenske havner, det gjør livet mye enklere når du skal parkere.
Havneavgiften er på SEK 470 inkludert landstrøm.
Vi går forventningsfulle i land for å se på tettstedet. Det viser seg å være en restaurant og Volvo penta verksted/ slipp. Verkstedet har vi ikke brukt for, men restauranten ser virkelig innbydende ut med blide servitører innleid for sesongen.
Vi ser etter matbutikk, den ligger en drøy kilometer fra havnen innover i landet. «Tempo» må være noe av det samme som «Joker» i Norge, men utvalget er ufattelig mye større. Jordbær og litt påfyll av proviant havner i posen før vi trasker mot havnen igjen.
Vi spiser på Slipens restaurant og bar. Det viser seg at baren har Europas største utvalg av whisky. Det er helt utrolig å se så mye flasker utstilt i absolutt alle prisklasser.
Amundsen bestiller et rekesmørbrød og jeg en biff. Det angret jeg på når jeg så Amundsens smørbrød og min lille biff. Ikke noe å si på smaken, men for en voksen sulten kar som er vant til å spise seg mett offshore, var det rett og slett for lite mat. Jeg får resten av Amundsens rekesmørbrød og blir mett nok. Rødvinen ble en Valpolisella Ripasso, Murari. Vi drakk den opp som gode nordmenn gjør, vi er nøye med alkohol, men vi bestiller ikke den igjen. Ingen av oss er vinkjennere og vinen var helt sikkert slik den skulle, men ble for «besk» for oss, men ned gikk den.
Vi bestemmer oss for å bli også dagen etter siden det er meldt opp mot storm i kastene.
Det ble full krise ombord da bryterpanel var strømløst. Vi igangsatte planer for å kontakte verksted. Etter å ha sjekket alle mulige sikringer, automatiske og ikke. Panelet ble koblet fra og til, ledninger ble prøvd om de var løse men feilen var ikke å spore. Amundsen mente det var når det ble støvsuget det skjedde. Vi gir opp og ringer «seil med Larsen» som har byttet batteripakken til litium i år og oppgradert med DC/DC slik at vi kan lade og bruke mye strøm og lade med sol, aggregat, motor og landstrøm. Begynte å bli litt lettere varm i topplokket. Larsen er ikke gamle karen og like rolig som en gamlis. Han spurte helt rolig om hovedbryter’n var avslått ved en tilfeldighet? Oppoppps…det var den, støvsugern har fast plass der. Flaut måtte jeg innrømme at det enkleste var ikke i mine tanker en gang.
Vi har maks en time til Kærringø i morgentidlig, bord er bestilt på Pettersons Krog som er et must for farende fant.
Les om Kærringø og Pettersons krog en av de nærmeste dagene, eksklusivt for Riksnytts lesere.
