Vi går inn i et hovedoppgjør. Ikke en teknisk justering. Ikke en mellomrunde. Et oppgjør hvor grunnmuren i den norske modellen igjen skal testes.
Teknisk beregningsutvalg, TBU, anslår prisveksten rundt 3 prosent.
Statistisk sentralbyrå viser at lønnsveksten i fjor lå rundt 5 prosent.
Norges Bank holder fast ved 2-prosentmålet og bruker renta som brekkstang.
Så kommer formaningen:
Vis moderasjon.
Ikke driv inflasjonen.
Ikke press renta.
Men la oss stille det spørsmålet ingen stiller høyt:
Hvorfor er det bare den halvdelen av lønna du bruker selv – mat, strøm, klær, huslån – som anses som inflasjonsdrivende?
Hvorfor snakker vi ikke om den andre halvdelen? Den staten bruker.
En arbeidstaker tjener 600 000 kroner. Rundt halvparten går tilbake til staten gjennom skatt og avgifter. Den andre halvdelen bruker vedkommende i privat økonomi.
I den offentlige retorikken er det denne private bruken som angivelig skaper press i økonomien.
Men hva med statens bruk?
●Når milliardene renner i kostnadssprekker i regjeringskvartalet.
●Når Fornebubanen får nye milliardjusteringer.
●Når nye sykehusprosjekter vokser i omfang under foretaksmodellen.
●Når plattformprosjekter i offentlig sektor – IKT, journalsystemer, digitale reformer – overskrider budsjettene før de er ferdig planlagt.
Er ikke dette også etterspørsel?
Er ikke dette også inflasjonsdrivende, rentedrivende?
Eller er det slik at inflasjon kun oppstår når arbeidsfolk kjøper melk og betaler boliglån – men forsvinner når staten bruker titalls milliarder på ombygginger og systemreformer.
Innføringen av foretaksmodellen i helse og samferdsel ble solgt inn som effektivisering. Mer profesjonell drift. Mer kontroll.
Men vi har fått noe annet:
●Prosjekter uten politisk eierskap.
●Kostnader uten direkte ansvar.
●En styringsstruktur hvor budsjettsprekk blir teknisk språk, ikke politisk problem.
Når staten selv bidrar til press i økonomien gjennom investeringsboom, men samtidig ber arbeidstakere dempe lønnskrav for å “ta ansvar”, da forskyves byrden ensidig.
Et lønnsoppgjør på 2–3 prosent i en økonomi hvor topplederlønninger stiger kraftigere og offentlige investeringer ekspanderer, er ikke nøytralt.
Det er en prioritering.
Rikssynser’n mener at et oppgjør under 5 prosent i dagens situasjon kan fremstå som disiplin på papiret, men oppleves som skjevfordeling i virkeligheten.
Trepartssamarbeidet fungerer fordi byrdene fordeles.
Ikke fordi én part permanent skal være inflasjonsbuffer. Kanskje skal det lyttes til de lavtlønte som krever kronetillegg, denne delen av arbeidsfolk henger stadig etter når oppgjør etter oppgjør handler om prosentpoeng og ikke utjevning.
Hvem skal egentlig ta ansvar?
Dersom målet er å få ned renta, må ansvaret være bredt fordelt.
Det betyr:
●Strammere kostnadskontroll i statlige prosjekter.
●Politisk ansvar for budsjettsprekk.
●Reell gjennomgang av foretaksmodellen.
●Stans i systemreformer uten kostnadsoversikt.
Ikke bare moderasjon i tariffoppgjøret.
Å gjøre lønnsoppgjøret til hovedinstrument i inflasjonsbekjempelsen er for enkelt. Og for bekvemt.
Den norske modellen tåler uenighet – ikke ensidighet
Trepartssamarbeidet står ikke for fall. Men den står på prøve.
Hvis arbeidstakerne gang på gang skal bære inflasjonsansvaret alene, mens staten selv unndrar sine investeringer fra samme analyse, oppstår det en legitimitetsutfordring.
Inflasjon er ikke moralsk.
Rente er ikke etisk.
Det er økonomiske verktøy.
Og verktøy må brukes likt.
Spørsmålet i årets hovedoppgjør er derfor ikke bare hvor mange prosent vi lander på.
Spørsmålet er om vi tør å diskutere hele økonomien – ikke bare den halvdelen som ligger i arbeidstakerens lommebok.
