Israels angrep i Gaza, Libanon og Syria viser en stat som ikke lenger bare forsvarer seg, men som bruker militær overmakt som politisk verktøy. Resultatet er en region der folkeretten presses til bristepunktet.
I Sør-Libanon ligger landsbyer øde etter måneder med artilleriutveksling. I Gaza er hele bydeler fjernet fra kartet, og FN beskriver forholdene som «uforenlige med liv». I Syria rammes iranskstøttede grupper av angrep som aldri bekreftes, men alltid forstås. Overalt er mønsteret det samme: Israel velger tidspunktet, tempoet og terrenget, og alle andre tvinges til å forholde seg til konsekvensene.
«Vi lever i en konstant ventetid. Det er aldri fred, bare pauser mellom angrep», sier en hjelpearbeider i Sør-Libanon.
Siden 1948 har Israels sikkerhetsdoktrine vært bygget på ett prinsipp: aldri mer sårbarhet. Krigene mot nabolandene, intifadaene og terrorangrepene har forsterket en politisk kultur der militær overlegenhet ikke bare er et vern, men et språk. Israel handler først og forklarer etterpå – og forklaringen er alltid den samme: sikkerhet. For palestinerne betyr dette okkupasjon, blokade og en hverdag der militærmakt er konstant. For nabolandene betyr det en nabo som ikke venter på diplomati, men definerer realitetene alene.
Etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 svarte Israel med en krig som har etterlatt Gaza i en tilstand som savner sidestykke i moderne tid. Minst 40 878 palestinere er drept, over 94 000 er skadet, og nesten to millioner mennesker er drevet på flukt inne i Gaza. 217 FN‑ansatte og 172 journalister er drept – de høyeste tallene registrert i én konflikt. Infrastruktur er systematisk ødelagt, og humanitær tilgang er begrenset. Israel hevder at Hamas’ tunneler gjør sivile tap uunngåelige. Kritikerne peker på at skalaen ikke kan forklares som presisjon, men som en strategi der ødeleggelse er et virkemiddel. Gaza er blitt et globalt symbol på hva som skjer når en stat har makt uten motmakt.
Metaforen om «bøllen i skolegården» brukes ofte av kritikere: en stat som angriper i Libanon, bomber i Syria og holder to millioner mennesker i Gaza under blokade. En stat som vet at ingen kan tvinge den til tilbakeholdenhet. Fra israelsk side er bildet motsatt: en liten stat omgitt av fiender, formet av historiske traumer. Sikkerhet blir ikke et valg, men en nødvendighet. Denne kollisjonen mellom to virkelighetsforståelser gjør konflikten uløselig – og retorikken ekstrem.
USAs støtte er den avgjørende faktoren. Våpen, etterretning og politisk vern i FN gir Israel et handlingsrom ingen andre land i regionen har. Kritikerne mener dette er grunnen til at krigen i Gaza kan fortsette i samme skala. USA uttrykker misnøye med sivile tap, men støtten fortsetter. Rollen som både støttespiller og kritiker gjør at Washington i praksis opprettholder status quo.
Spørsmålet om Israel er «bøllen» handler egentlig om makt, ansvar og historisk arv. Israel bærer på en erfaring av ekstrem sårbarhet. Palestinerne bærer på en erfaring av ekstrem undertrykkelse. Nabolandene lever med konsekvensene av begge. Så lenge okkupasjonen består, Gaza ligger i ruiner og USA fungerer som garantist for Israels militære overmakt, vil bildet av Israel som aggressiv aktør dominere verdensopinionen. I regionen selv er virkeligheten mer brutal enn metaforen – og langt mer fastlåst enn noen av partene vil innrømme.
