Krigen i Ukraina handler om territorium, våpen og geopolitikk – men også om noe mer grunnleggende: kampen om virkeligheten. Når fakta, følelser og fortellinger blandes, blir sannheten et mål i seg selv. «Når alt kan være sant, blir ingenting sikkert», sier en europeisk sikkerhetsanalytiker.
Siden 2014 har Ukraina stått i en militær, politisk og informasjonsmessig pressituasjon. Landet har utviklet en tydelig kommunikasjon rettet mot både egen befolkning og vestlige allierte, med ett overordnet mål: å sikre statens overlevelse. Krigen rammes inn som en kamp for demokrati, suverenitet og europeiske verdier – en fortelling som har bidratt til omfattende internasjonal støtte.
I krigens første fase fikk symbolfortellinger som «Spøkelset fra Kyiv» og den tidlige versjonen av hendelsen på Slangeøya stor spredning. Begge ble senere korrigert. De var ikke klassiske løgner, men historier ment å styrke moral og motstandsvilje. Samtidig begrenser ukrainske myndigheter publisering av militære bevegelser, skadeomfang og tap – både av hensyn til operativ sikkerhet og for å beholde kontroll over narrativet. Som i alle kriger styres informasjonen strategisk.
Uavhengige kilder som FN, OSSE, internasjonale domstoler og menneskerettighetsorganisasjoner støtter Ukrainas framstilling av Russland som angriperstat. Men virale heltehistorier og dramatiske klipp krever samme kildekritikk som alt annet i krig.
Mens Ukraina forsøker å mobilisere støtte, bruker Russland desinformasjon som et strategisk våpen. Forskning fra EUvsDisinfo, DW Akademie og RAND Corporation dokumenterer et omfattende system av manipulerte narrativer, fabrikerte bilder og alternative forklaringer på dokumenterte hendelser.
Ifølge FN og OSSE startet konflikten i 2014, da Russland annekterte Krim og prorussiske styrker tok kontroll over deler av Donbas. I åtte år pågikk en væpnet konflikt før fullskalainvasjonen i 2022. Russiske informasjonsaktører forsøker å omskrive dette som en «intern ukrainsk konflikt». Når forhistorien viskes ut, faller også sannheten om hva som faktisk skjedde.
Nedskytingen av Malaysia Airlines MH17 i 2014 er et av de mest etterprøvde eksemplene på moderne desinformasjon. Den internasjonale etterforskningsgruppen JIT konkluderte at flyet ble skutt ned av et russiskprodusert Buk‑missilsystem, fraktet inn fra Russland og tilbakeført etter nedskytingen. Personer med tilknytning til russiske militære strukturer var involvert. Konklusjonene bygger på satellittbilder, telefonavlytting, vitneforklaringer og tekniske analyser. I dagene etter hendelsen spredte russiske kanaler en rekke alternative forklaringer – alle tilbakevist. Målet var ikke å overbevise, men å skape tvil.
Også i Norge sirkulerer desinformasjon. Analyser fra Medietilsynet, Faktisk.no og NUPI viser at utenlandske narrativer oversettes og spres i norske Facebook‑grupper, på TikTok og i Telegram‑kanaler. Lukkede grupper fungerer som resonansrom der feilinformasjon kan leve lenge uten motstemmer. Selv i redaksjonelle medier dukker udokumenterte påstander opp i kommentarfelt og debattspalter.
Når publikum møter store mengder motstridende informasjon, svekkes tilliten – ikke bare til propaganda, men også til seriøse medier. Mange opplever informasjonsutmattelse og trekker seg ut av nyhetsstrømmen. Følelsesladet innhold sprer seg raskere enn nøkterne nyheter og kan bidra til økt polarisering.
Når både symbolfortellinger og desinformasjonskampanjer preger informasjonsbildet, oppstår en ny form for usikkerhet. Sympati for Ukraina fritar oss ikke for kildekritikk. Men kildekritikk fritar oss heller ikke for å erkjenne dokumenterte fakta om hvem som startet krigen. Dette er kjernen i informasjonskrigen: kampen om hva vi oppfatter som sant.
Det viktigste vi kan gjøre, er å sjekke kilden, se etter kontekst og være åpne om usikkerhet. Desinformasjon i Ukraina‑krigen handler ikke bare om geopolitikk, men om vår evne til å forstå verden. Når historikk tåkelegges, når alternative narrativer oversvømmer sosiale medier, og når dokumenterte fakta blandes med udokumenterte påstander, blir sannheten den første som faller. Men så lenge vi stiller spørsmål, søker kilder og holder fast ved dokumentasjon, finnes det fortsatt et kompass å navigere etter – også i en tid der sannheten ikke alltid er det mest synlige i feeden.
