På Vestlandet er bilen ikke et luksusgode. Den er selve motoren i hverdagen. Når drivstoffprisene nærmer seg 30 kroner literen, handler det ikke bare om tall på pumpa, men om hvordan folk skal få livet til å gå rundt. For mange familier betyr noen ekstra kroner per liter at budsjettet sprekker.
I Bergen sentrum og andre større byer finnes det alternativer. Buss, bybane og kortere avstander gjør det mulig å la bilen stå. Men slik er det ikke for store deler av Vestlandet. I bygder og distrikter er bilen ofte eneste mulighet for å komme seg til jobb, levere barn i barnehage, handle mat eller besøke eldre foreldre. Når politikken gjør denne nødvendigheten dyrere, er det vanlige folk som betaler prisen.
Dette rammer skjevt. De som har god råd og bor i byene, har i langt større grad hatt mulighet til å kjøpe elbil og nyte godt av støtteordninger, lavere driftskostnader og gode ladeordninger. Samtidig sitter mange på Vestlandet igjen med eldre diesel- og bensinbiler fordi økonomien ikke tillater et bilbytte. For dem blir høye drivstoffpriser en ekstra belastning på toppen av alt annet som har blitt dyrere.
Her blir forskjellene mellom by og land stadig tydeligere. Klimapolitikken skal få ned utslippene, men den må også være rettferdig. Når avgiftene økes uten at folk har reelle alternativer, oppleves det som en politikk laget for dem som allerede har mest. Det skaper frustrasjon, avmakt og svekket tillit til at politikerne faktisk forstår hvordan folk lever utenfor de største byene.
På Vestlandet får dette også konsekvenser langt utover privatøkonomien. Hele næringslivet er avhengig av transport. Fisk skal fraktes, håndverkere skal ut til oppdrag, og varer skal inn til butikkene. Når drivstoffkostnadene øker, øker også prisene på varer og tjenester. Til slutt er det vanlige folk som må betale regningen enda en gang.
Spørsmålet er derfor hvor grensen går. Hvor mye mer skal en familie i Sunnfjord, Hardanger eller Nordhordland tåle før bilen blir stående fordi de ikke har råd? Når folk må velge bort fritidsaktiviteter for barna, utsette nødvendige legebesøk eller takke nei til jobbmuligheter fordi reisekostnaden blir for høy, da er grensen nådd.
Vestlandet kan ikke styres som om alle bor i Oslo sentrum. Skal folk støtte det grønne skiftet, må de også oppleve at politikken tar hensyn til deres virkelighet. Først når det finnes gode alternativer, kan man forvente at folk lar bilen stå.
Men fram til den dagen må politikerne slutte å snakke om «vanlige folk» og begynne å føre en politikk som faktisk gjør hverdagen mulig for dem. Hvis ikke, er det ikke bare bilen som stopper – det er tilliten til hele den politiske styringen.
Kilder:
- TV 2 Broom: «Bør bekymre mer enn høye drivstoffpriser»
- Varden: «Drivstoffprisene øker forskjeller og svekker tillit»
- TU / NTB: «Høyere gjennomsnittspris på diesel etter avgiftskutt»
https://www.tv2.no/broom/bor-bekymre-mer-enn-hoye-drivstoffpriser/18646673/
