I vår serie om rare yrker har vi kommet til en jobb som i dag ville fått de fleste av oss til å dra dyna over hodet i ren frustrasjon. Møt oppvekkeren – eller «the knocker-up» – yrket som sørget for at folk kom seg på jobb før smarttelefonen og slumreknappen ble oppfunnet.
Før vekkerklokker ble billige og pålitelige for hvermannsen, var fabrikkarbeidere og gruvearbeidere avhengige av å bli vekket manuelt. Oppvekkeren gikk sine runder i bygatene tidlig om morgenen, ofte utstyrt med en lang bambusstang. Med denne banket de taktfast på vinduene i andre og tredje etasje til de var helt sikre på at kunden hadde stått opp.
Noen brukte også blåserør for å skyte erter på vindusrutene – en effektiv, om enn noe irriterende, måte å bryte søvnen på. De ga seg aldri før de så et tegn til liv i vinduet, enten det var et lite vink eller et tent lys.
Men hvem vekket oppvekkeren?
Dette er det klassiske spørsmålet som alltid dukker opp når man snakker om dette yrket. Svaret er ofte så enkelt som at mange oppvekkere var natteravner som holdt seg våkne hele natten, eller eldre folk som trengte lite søvn og hadde en innebygd biologisk klokke som var mer presis enn datidens mekanikk.
Ifølge Wikipedia var dette et svært utbredt yrke i store industribyer, spesielt i Storbritannia og Irland, men fenomentet fantes i ulike former over hele Europa. Det var ofte eldre kvinner og menn som utførte jobben for noen få øre i uken per kunde, noe som gjorde det til en viktig biinntekt for mange fattige familier.
Da teknologien tok over
Yrket holdt faktisk stand overraskende lenge. Selv om mekaniske vekkerklokker ble vanligere utover 1900-tallet, fantes det profesjonelle oppvekkere i enkelte industriområder helt frem til 1940- og 50-tallet.
I dag er yrket trygt plassert i historiebøkene under kategorien rare yrker. Neste gang du slumrer mobilen for tredje gang, kan du sende en takknemlig tanke til at det ikke står en person med en tre meter lang bambusstang og hamrer på ruta di til du fysisk må reise deg og vinke.
