Finansminister Jens Stoltenberg har hentet frem sin mest alvorstunge mine. Budskapet fra mandagens pressekonferanse er ikke til å misforstå: De gylne årenes sløseri er forbi. Når regjeringen nå legger de første føringene for 2027-budsjettet, er det ikke med løfter om nye reformer, men med en advarsel om en brutal økonomisk realitet.
Forsvaret og eldrebølgen spiser lassetDet er tre tunge poster som nå låser handlingsrommet fullstendig. For det første skal Forsvarets langtidsplan finansieres i en verden preget av krig og usikkerhet. For det andre krever en aldrende befolkning enorme overføringer til kommuner og sykehus. Legg til de automatiske økningene i folketrygden, og man sitter igjen med en regning som vokser fra 22 milliarder neste år til svimlende 75 milliarder i 2029.
Dette er ikke politisk retorikk; det er ren matematikk. Når disse postene «spiser opp» budsjettet, betyr det at enhver ny satsing må hentes fra kutt andre steder. Dragkampen som nå starter internt i regjeringen, og senere med støttepartiene, vil handle om smertefulle prioriteringer fremfor hyggelige utvidelser.
Myten om de oljesmurte budsjetteneDet er betimelig at finansministeren punkterer myten om at høye oljepriser automatisk berger statsbudsjettet. Som en liten, åpen økonomi er Norge sårbar. Oljefondets størrelse styres i dag mer av internasjonale aksjekurser enn av produksjonen på sokkelen. At Finansdepartementet tør å være «festbrems» nå som privatforbruket og BNP-veksten faktisk peker oppover, er et tegn på nødvendig edruelighet. Man må bygge demning mens det ennå er tørt.
Arbeidslinja er eneste utveiDen virkelige krisen ligger imidlertid ikke i de røde tallene, men i mangelen på folk. Når antallet eldre over 75 år dobles frem mot 2060, uten at den yrkesaktive befolkningen øker tilsvarende, kollapser regnestykket for velferdsstaten.Løsningen må være en nådeløs satsing på arbeidslinja. Det er et sunnhetstegn at regjeringen tester ut jobbskattefradrag for unge, men det spørs om det er nok. Økende ledighet blant de yngste er et varsko vi ikke har råd til å ignorere. Skal vi finansiere fremtidens omsorg, må flere hender i arbeid – ikke i kø hos NAV.
DommenStoltenberg gjør rett i å innta rollen som vaktbikkje. Utfordringen blir å stå imot når rødgrønne støttepartier og kravstore statsråder begynner å mase om sine «hjertesaker» i oktober. I år er det ikke rom for å si ja til alt. Politikken må tilbake til sin kjerne: Kunsten å velge bort.
