Det står stille langs Mjøsa. Ikke bare i overført betydning, men fysisk: En biltur langs landets største innsjø viser det med all mulig tydelighet: Fra bruprosjektet på Minnesund til tunnelen på Lillehammer er det knapt en byggekran å se. Det som før var et levende symbol på norsk fremtidstro og investeringsvilje, er nå blitt en sammenhengende illustrasjon på en byggenæring i akutt krise.
En motor som stopper opp
Bygge- og anleggsnæringen har i flere år vært blant de viktigste motorene i norsk økonomi, både for sysselsetting, verdiskaping og fagopplæring. Når denne motoren hoster, rister resten av økonomien. Når den stopper, får hele samfunnet etterhvert følge.
Tall fra både bransje og banker viser at aktiviteten i bygg har falt mye kraftigere enn i anlegg, og at bygg- og anleggsnæringen har stått for rundt en fjerdedel av alle konkurser de siste årene. Dette er ikke en «normal konjunktursvingning» – det er et strukturelt varsko.
Konkurs som hverdagsnyhet
Firma etter firma med 30–40 års historikk, ofte familieeide og lokalt forankrede, går nå over ende. Mange har hatt mellom 50 og 200 ansatte – mennesker med fagbrev, erfaring og tilhørighet i lokalsamfunnet. For hver konkurs forsvinner ikke bare arbeidsplasser, men også kompetanse som det har tatt tiår å bygge opp.
Konkurser i bygg og anlegg har økt markant, og i flere regioner omtales situasjonen som «dypt alarmerende». Mens dette skjer uke for uke, sitter regjeringen tilsynelatende fast i selvskryt om «omstilling» og «langsiktige planer», mens bransjen etterlyser akutte tiltak.
LO og NHO roper samtidig
Når både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden går sammen om å advare, bør det normalt blinke rødt i ethvert regjeringskontor. LO og NHO Byggenæringen har i felles notater og utspill beskrevet et produksjonsfall på titalls milliarder og alvorlig risiko for tap av kapasitet og kompetanse i byggenæringen. De ber om målrettede tiltak for å sikre aktivitet, fagkompetanse og rekruttering.
Blant forslagene ligger fremrykking av offentlige bygge-, vedlikeholds- og rehabiliteringsprosjekter, tydeligere forutsigbarhet i offentlige anskaffelser og insentiver til energieffektivisering og oppgradering av eksisterende bygg. Når både LO og NHO står skulder ved skulder, er det ikke lenger en sektorinteresse – det er en samfunnsadvarsel.
Hva som faktisk kan gjøres
Det finnes ingen mirakelkur, men det finnes opplagte grep:
· Framskynde allerede vedtatte statlige og kommunale prosjekter innen skole, helse, infrastruktur og vedlikehold, slik at kapasitet og fagmiljø ikke rives ned i mellomtiden.
· Innføre midlertidige, målrettede insentiver for energieffektivisering, etterisolering og rehabilitering av eksisterende bygg, som både støtter klimaambisjoner og holder håndverksbedrifter i arbeid.
· Gi større forutsigbarhet i offentlige innkjøp, med færre omkamper og mer langsiktige kontrakter, slik at bedriftene faktisk tør å beholde folk gjennom nedgangen. Folk trenger en mer konsekvensorientert politikk.
Samtidig trengs direkte lettelser for næringslivet:
· Redusere byråkratisk rapporteringsbyrde og reguleringstrykk som særlig rammer små og mellomstore entreprenører, slik at mer tid og kapital går til produksjon, ikke papirer.
· Midlertidige skatte- og avgiftslettelser for solide bedrifter i utsatte regioner, kombinert med klare vilkår om å opprettholde lærlingeplasser og fagmiljø.
· Bedre adgang til likviditetsordninger og garantiordninger for bedrifter med dokumentert lønnsom drift, men akutt likviditetskrise som følge av markedssvikt.
Det haster – og det synes
Langs Mjøsa er fraværet av kraner blitt et fysisk uttrykk for en politisk unnlatelsessynd. Kranfrie horisonter betyr ikke at behovet for boliger, skoler, sykehjem eller energioppgradering har forsvunnet – det betyr bare at beslutningene uteblir.
Hver uke som går uten handlekraft, betyr nye konkurser, nye familier uten inntekt og nye fagmiljøer som forvitrer. I denne situasjonen holder det ikke lenger med taler om «grønne skifter» og «langsiktig planlegging». Det trengs konkrete vedtak som gjør at kranene kommer tilbake – før stillstanden langs Mjøsa blir symbol på noe langt mer alvorlig enn en midlertidig nedtur.
