En voksende gruppe nordmenn sitter igjen med en uro: følelsen av at viktige beslutninger ikke lenger tas her hjemme, men et sted utenfor landets grenser. Det handler ikke bare om politikk i snever forstand, men om hverdagen – strømregningen, boliglånet, reglene som gjelder på jobben og forklaringene som gis når ting blir dyrere eller mer kompliserte. Spørsmålet som stadig dukker opp er enkelt, men ladet: Hvem er det egentlig som bestemmer?
Mye av denne opplevelsen springer ut av Norges tette tilknytning til Europa. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked. Det gir tilgang til handel og samarbeid, men innebærer også at et stort antall regler vedtas utenfor Norge og senere innføres her. Ifølge tall fra Nei til EU innlemmes det hvert år flere hundre nye EU-rettsakter i norsk lovgivning. Organisasjonen har pekt på at dette «skaper en demokratisk utfordring, fordi Stortinget i praksis ofte bare kan si ja eller nei til ferdig forhandlede regler».
Også fra mer nøytralt hold er problemstillingen erkjent. I en evaluering av EØS-ordningen uttalte NOU at avtalen har gitt Norge store økonomiske fordeler, men samtidig «bidratt til å flytte politikkutforming bort fra nasjonale arenaer». Utvalget slo fast at dette kan svekke opplevelsen av demokratisk kontroll, selv om den formelle suvereniteten ligger fast.
Strømprisene har likevel blitt den tydeligste katalysatoren for misnøyen. Kraft, som lenge har vært sett på som en nasjonal ressurs, er nå tett koblet til et europeisk marked. I en rapport fra Statistisk sentralbyrå vises det til at norske strømpriser i økende grad følger prisutviklingen på kontinentet. Samtidig har tilknytningen til EUs energiregelverk, ofte knyttet til ACER, blitt et symbol på tapt handlingsrom. LO-leder Peggy Hessen Følsvik har tidligere uttalt at «folk opplever at de mister kontroll over en grunnleggende del av hverdagsøkonomien, uten at nasjonale politikere kan gripe inn raskt nok».
Også renteutviklingen bidrar til følelsen av avstand. Selv om det formelt er Norges Bank som fastsetter styringsrenten, har sentralbanksjefen flere ganger understreket at norsk pengepolitikk er sterkt påvirket av internasjonale forhold. I en pengepolitisk rapport påpekte banken at «renteutviklingen i Norge ikke kan ses isolert fra utviklingen hos våre handelspartnere». For mange husholdninger blir dette en bekreftelse på at beslutningene som påvirker privatøkonomien i stor grad styres av globale faktorer.
Denne avstanden forsterkes av måten politikk forklares på. Når beslutninger begrunnes med «internasjonale forpliktelser» eller «markedsmekanismer», kan det oppleves som om politikerne selv har begrenset handlingsrom. Statsviter Institutt for samfunnsforskning har i flere analyser pekt på at nettopp denne typen forklaringer kan svekke tilliten til politiske institusjoner, fordi velgerne opplever at valgene de tar ved valgurnene ikke får tydelige utslag.
Formelt sett er Norge fortsatt et selvstendig land med egne lover, eget parlament og frie valg. Likevel viser både undersøkelser fra Norsk Monitor og SSB at tilliten til politikere og politiske prosesser har vært fallende over tid. Når avgjørelser tas langt unna, er vanskelige å forstå og får store konsekvenser i hverdagen, oppstår lett en opplevelse av at styringen skjer «utenfra».
For mange handler dette ikke om å vende verden ryggen, men om et ønske om større åpenhet. Klarere svar på hva Norge faktisk kan bestemme selv, og hva som er bundet av avtaler og globale forhold, trekkes ofte frem som avgjørende for å gjenopprette tillit. Uten slike forklaringer risikerer følelsen av avmakt å feste seg enda sterkere.
